Robuste barn
Begrepet «robuste barn» har virkelig fått fotfeste i samfunnsdebatten den siste tiden. I aviser, fagmiljøer og på foreldremøter snakkes det om hvordan vi kan styrke barns psykiske helse og gjøre dem bedre rustet til å takle motgang. Morgenbladet har løftet fram flere perspektiver i denne diskusjonen: Psykologer, forskere og samfunnsdebattanter har diskutert hvorvidt det er barna det er noe galt med eller om det heller er samfunnet og voksenverden som har blitt dårligere på å tåle barns ubehag i å ikke mestre. Enkelte stemmer har advart mot å bruke «robusthet» som en ny målestokk – enda en egenskap barn skal levere på. Andre har løftet frem barns behov for støtte, frihet og anerkjennelse, heller enn beskyttelse eller kontroll.
Jeg jobber som familieterapeut på et sted som heter Robust, i regi av Kirkens Bymisjon. Det heter ikke Robust fordi det er et motebegrep – navnet har vi hatt i snart førti år. Jeg er ikke noe mer beretiget til å si noe om Robusthet siden jeg jobber på et sted som heter Robust, men jeg har gjort meg noen erfaringer gjennom jobben. For i møte med barn og unge ser jeg igjen og igjen: Det er ikke de som mangler robusthet. Det som ofte mangler, er voksne som ser den.
På Robust tror vi ikke at barn er tomme kar som må fylles med robusthet og verdier. Vi ser dem som kloke, innsiktsfulle og handlekraftige – med egne erfaringer, styrker og moralske kompass. Mange barn som kommer til oss har vært omgitt av bekymringer, tiltak og forklaringer på hva som er vanskelig. Når jeg møter dem, starter jeg samtalen et annet sted. Jeg spør hva som er fint ved dem. Hva de får til. Hva de bryr seg om. Hva de har stått i, og hva det sier om dem. Jeg spør foreldre: Hva er det beste med barnet ditt? Jeg spør barna: Hva liker vennene dine ved deg? Hva gjør deg stolt?
Når barn får høre noe annet om seg selv enn det som handler om utfordringer, skjer det noe. De løfter blikket. En ny historie får plass. Og med den – nye muligheter.
Robusthet handler ikke om å tåle alt, men om å kjenne seg betydningsfull, og få støtte til å stå i det som er vanskelig. Den vokser i relasjoner der barn blir tatt på alvor, ikke undervurdert. Og kanskje er det nettopp der vi voksne bør begynne: Ikke med å spørre hvordan barna kan bli mer robuste, men med å spørre oss selv – hvordan kan vi bli voksne som ser den robustheten som allerede finnes? Hvordan kan vi skape rom for at den får komme til uttrykk?
Har du barn i skolealder i Oslo som trenger noen å snakke med?
Sjekk: Kirkens Bymisjon - Robust
