Familietrøbbel

Narrativ terapi i møte med familietrøbbel

Fra nærhet til avstand

Se for deg en familie. En gang var de en sammensveiset gjeng. De dro på turer sammen, lo rundt middagsbordet og hadde lange samtaler om alt mulig. Faren satt ofte på gulvet og lekte med barna da de var små, bygget tårn av klosser og laget fantasiverdener sammen med dem. Moren var alltid der med trøst, omsorg og matpakker – hun sørget for at de følte seg sett og trygge.

Men så ble barna tenåringer. Foreldrene visste at barna ville endre seg, at de ville bli mer selvstendige og kanskje trekke seg litt unna. Men at det skulle føre til at de snakket så stygt til hverandre, hadde de aldri sett for seg. Nå virker det som om konfliktene dominerer alt. De ser ikke lenger den varme og omsorgsfulle moren, men en som maser og kontrollerer. Faren, som tidligere ble sett på som støttende, beskrives nå som fraværende og uinteressert. Barna får nå ofte høre fra far at de er sta og trassige. Far orker ikke lenger å snakke med barna, som bare himler med øynene når han prøver. Mor er bekymret for at de bruker for mye tid foran skjermene sine.

Dette er ikke en unik historie. Jeg møter lignende historier flere ganger i uken. Familien sitter fast i en problemhistorie hvor de har begynt å definere hverandre ut fra det som er vanskelig.

Så hva kan jeg gjøre?

Problemet er ikke personen

En av de viktigste holdningene jeg bruker innen narrativ terapi er eksternalisering. Enklere sagt handler det om å skille personen fra problemet, slik at familien kan utforske hvordan problemet påvirker dem, heller enn å legge skylden på hverandre. For eksempel kan "konfliktene" beskrives som noe som har sneket seg inn i relasjonene deres, snarere enn å definere noen som "den som alltid skaper bråk."

Jeg kan si: "Hvordan har sinne klart å skape avstand mellom dere? Hva har sinne hindret dere i å gjøre sammen som dere egentlig ønsker?" Dette skaper en mulighet til å sammen forholde seg til dette som sinne som påvirker alle. 

De unntakene som forteller noe annet

En problemhistorie er sjelden fullstendig. Det finnes alltid øyeblikk hvor noe annet har skjedd, men de kan være skjult under vekten av konflikter og skuffelser. Jeg stiller derfor spørsmål som synliggjør unntak: "Kan dere huske en gang hvor dere klarte å være sammen uten at konflikten tok over? Hva var annerledes da?" Skal jeg yte rettferdighet til hele livet deres, må også disse unntakene få plass. Og ved å gi unntakene oppmerksomhet vil et mer nyansert bilde tre frem.

Gjenfortellinger som styrker

Mange familier har mistet troen på at de kan være trygge og gode for hverandre. En sentral oppgave for meg som narrativ terapeut er å bidra til at familien får tilgang til mer styrkende fortellinger. Dette kan jeg gjøre gjennom brevskriving eller reflekterende samtaler hvor familiemedlemmene deler verdier de setter pris på hos hverandre. En forelder kan for eksempel få anledning til å fortelle barnet sitt: "Jeg setter stor pris på hvor omsorgsfull du er med søsteren din. Jeg ser at du prøver å gjøre det bedre for henne, selv om vi har hatt det vanskelig."

Fremtidshistorier: Å drømme om nye muligheter

Narrativ terapi stopper ikke ved å identifisere problemer eller unntak. Jeg ser fremover sammen med familien gjennom spørsmål om hva de kan se for seg at kan komme til å skje. Jeg kan for eksempel spørre: "Hvis jeg møter deg på gata om fem år, og det problematiske i livet ditt har fått mindre plass, hva vil du kunne fortelle meg om hva som har skjedd i livet ditt?" eller "Hvis disse gode egenskapene i dere har fått lov til å blomstre, hva vil jeg kunne se i deres liv om ti år?"

Gjennom slike spørsmål inviterer jeg familiene til å forestille seg et liv der de er mer enn problemhistorien. Dette gir mulighet til å drømme, se andre muligheter og styrke troen på seg selv og relasjonene sine.

Nyanser – et rikere bilde av familien

Ved å stille nye spørsmål vil familiene kunne se andre muligheter. Narrativ terapi handler om holdninger og måter å forstå seg selv og det problematiske på. For meg er det viktig å gi rom både til de problemmettede historiene og til historiene hvor det problematiske har fått bestemme. Gjennom samtaler gir jeg plass til erfaringer der personene har handlet i tråd med sine verdier og kan være stolte av seg selv, samtidig som de problematiske fortellingene også får anerkjennelse. På denne måten kan flere historier sameksistere og gi et mer nyansert bilde av hvem vi er og hva vi kan få til i våre relasjoner.