Sorgsamtaler

-en alternativ måte å snakke om døde 

Du har kanskje blitt fortalt om sorgens ulike faser. Fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og aksept. Disse fasene kan normalisere reaksjonene som kommer etter man har opplevd at noen man har hatt kjær har gått bort. Men dessverre har jeg hørt flere si at de ikke kjenner seg igjen i disse fasene og de har kjent på en frustrasjon over at det de har sagt er blitt forstått som et utrykk for en fase fremfor og blitt lyttet til.   

Innen narrativ terapi, som blir praktisert på Robust der jeg i dag jobber, brukes ikke disse modellene om de ulike fasene. Vår forståelse av hvor klientene er betyr lite i våre samtaler. Det er menneskene vi snakker med sine egne forståelser av seg selv som er viktig. Og gjennom våre samtaler kommer vi frem til hva som er viktig og meningsfullt for den enkelte der de er.  I samtaler med mennesker som har mistet en av sine kjære skjer dette ofte gjennom at man snakker om den døde. Gjennom å kunne snakke om den døde vil den døde kunne leve videre i oss. Ikke som noe overnaturlig men som en annerkjennelse av at mennesker fortsetter å prege oss. Også etter de har gått bort.  

I narrativ terapi kaller vi disse samtalene Re-membering. Med en bindestrek mellom Re og membering blir betydningen noe mer enn bare å huske. Re som i betydningen i å ta tilbake og membering som et medlemskap. Et slags felleskap.  

Mennesker som har gått bort vil fortsette å prege vår identitet. Og de preger og former de historiene vi forteller om oss selv. De har betydd en forskjell og vil for alltid bety en forskjell for oss. De fortsetter å forme våre handlinger og gir kunnskap om det vi møter i hverdagen også etter døden.  

Spørsmålene vi stiller tar oss til steder vi kanskje ikke vanligvis tenker så mye på. Det kan være spørsmål som tar oss i retning av å se sine egne liv gjennom øynene til de som har gått bort.  Disse spørsmålene hvor vi anerkjenner verdien de døde fortsatt har kan for mange være en god måte å leve med sin historie. Historiene vil også kunne gjøre at vi legger merke til sider ved oss selv som vi har tilgang til gjennom andres blikk. Spørsmål som hva den som har gått bort ville satt pris på med deg? Hvilke av dine egenskaper vil du tenke at personen som har gått bort ville tenkt at var typisk deg?  

En mamma som har mistet sin sønn vil for alltid være en mamma. Og gjennom å bli kjent med historiene som sønnen vil vi også bli kjent med hva mammaen setter høyt i sitt eget liv. Og kanskje vil det for enkelte være godt å få snakke om den døde også for å hedre den personen og la minnene og historiene få leve videre. Som narrativ terapeut tror jeg historiene vi forteller definerer oss som mennesker. 

Som i alle andre narrative samtaler er det klienten som vet mest. Denne ikke-ekspert-holdningen som den narrative terapeuten har med seg vil ikke forsøke å plassere klienten i en bås eller kartlegge hvilke fase man er i men hele tiden være nysgjerrig på hvilke historier klienten har med seg inn i rommet.