Omsorgstrett og utbrenthet
Når utbrentheten får hovedrollen – og hvordan vi kan skrive nye manus
I en verden der arbeid og egentid ofte smelter sammen i en uendelig strøm av ansvar og forpliktelser, er det ikke uvanlig å oppleve en følelse av utmattelse og tap av motivasjon. Utbrenthet er imidlertid noe mer enn bare vanlig tretthet. Det er en tilstand som kan gripe dypt inn i både mental og fysisk helse. Å gjenkjenne tegnene kan være et viktig første skritt – men hva vi gjør med dem, og hvordan vi snakker om dem, kan utgjøre hele forskjellen.
Utbrenthet blir ofte forstått gjennom et medisinsk eller mekanisk språk: Det oppstår en feil i systemet, det gir symptomer, og så forsøker vi å "fikse" det. Som en bil med for lite kjølevæske, går systemet varmt. Dette kan være en nyttig metafor. Å fylle på med egenomsorg, søvn og ro kan ha god effekt. Men hva skjer når vi begynner å se på oss selv som problemet?
Mange mennesker jeg møter forteller om hvordan utbrenthet – eller merkelapper som "deprimert", "høysensitiv" eller "utmattet" – har begynt å definere hvem de er. Disse fortellingene kan bli som vegger som sperrer for utsyn. De kan få oss til å tro at det er vi som er feil, at det er noe galt i oss som må repareres. Når slike fortellinger gjentas ofte nok – av oss selv og av andre – kan det være vanskelig å se at det finnes andre måter å forstå seg selv på.
Fra et narrativt perspektiv tenker vi at personen aldri er problemet. Problemet er problemet. Når vi ser på utsagn som:
– «Jeg kan ikke jobbe, fordi jeg ikke klarer å sette grenser»
– «Fordi jeg er deprimert kan jeg ikke være med venner»
– «Min sosiale angst hindrer meg i å dra på dans, fordi da må jeg ta offentlig transport»
– «Jeg har ADHD og kan ikke gå på skolen»
...så kan vi stille spørsmål som: Hva gjør disse problemene med livet ditt? Hva hindrer de deg i? Når dukket de opp? Har de alltid hatt like mye makt over deg? Og kanskje viktigst: Finnes det øyeblikk hvor problemet ikke har hatt fullt grep?
Gjennom samtaler utforsker vi andre historier – de som ofte blir oversett. Kanskje finnes det øyeblikk hvor personen likevel stilte opp for en venn, likevel mestret en oppgave, eller bare kjente et glimt av håp. Disse øyeblikkene kaller vi unntak – og de er aldri tilfeldige. De peker mot verdier og krefter i personen som kan løftes frem og bygges videre på.
Mange jeg møter er mennesker som i lang tid har båret tungt. De har kjent på presset, forventningene, og noen ganger – følelsen av å ikke strekke til. Men de er også mennesker med mot, omsorg, refleksjon og dypt meningsbærende verdier. Jeg har klokketro på at mennesker er mer enn diagnoser og merkelapper. Historiene vi forteller om oss selv er ikke statiske – de kan forandres, nyanseres, skrives om.
I møte med utbrenthet og omsorgstretthet er det viktig å skape rom for undring og nye fortellinger. Hva ønsker du mer av i livet ditt? Hva savner du? Hva gir deg mening, selv når ting er tungt?
Ved å stille disse spørsmålene sammen, og ved å lytte til de små, men kraftfulle historiene som ofte har blitt liggende i skyggen, kan vi bidra til at nye fortellinger vokser frem. Ikke for å fjerne smerten, men for å gi den selskap av håp, retning og livskraft. For vi er alltid mer enn det vi sliter med.
