Omsorgstrett og utbrenthet del2

I artikkelen omsorgstrett og utbrenthet kunne du lese om flere symptomer på omsorgstretthet og utbrenthet. Denne diagnostiske måten å forstå et problem på kan sies å være en normativ og lineær forståelse. Det vil si at et problem oppstår, det gir symptomer, og man setter et navn eller beskrivelse på hva problemet heter. Som en bil som har for lite kjølevæske vil motoren gå varm og du får en motor som koker, en overopphetet motor.

I en slik forståelse vil vi, som en mekaniker, se hva feilen er ut i fra hvilke tegn vi ser, og deretter fylle på mer kjølevæske for å fikse problemet. Bruker vi denne mekaniske måten å se på omsorgstretthet og utbrenthet kan vi tenke oss at dette gir symptomer som feks hodepine, dårlig søvn eller overvekt. Vi vil kunne se på listen fra med beskrivelser av symptomer og dermed kunne tenke at symptomene er et tegn på utbrenthet eller omsorgstretthet. Tenker man som en mekaniker vil vi kunne bli kvitt problemet ved å redusere belastningen og å fylle på med egenomsorg.

Dette kan være nyttig og virkningsfullt for mange, men for andre vil denne merkelappen kunne stå i veien for det man ønsker seg.

Men, dette kan også føre til at man tenker det er personen som er problemet. At det er en iboende egenskap eller en svikt, ja, noe sykt ved personen, noe som må fikses. Dette syke kan for noen bli altoverskyggende og gjøre det vondt verre. Jeg har møtt mange mennesker som sitter fast i en historie om seg selv som utbrent, høysensitiv eller deprimert. En historie disse personene forteller om igjen og om igjen om seg selv. Dette kan overskygge og hindre personen i å se andre sider ved seg selv. På denne måten vil man sitte fast og ikke komme nærmere det livet man ønsker å leve. Og dessverre vil mange oppleve at disse historiene også blir fortalt av andre. Ofte har jeg sett at dette er en ond spiral hvor historiene blir mer og mer definerende for hva personen tenker om seg selv. Og for mange ender de opp med å lete etter bekreftelser på at det er noe galt ved dem.

Hvis målet med terapi er å kunne bryte ut av noe av det som fanger og hindrer oss i å leve gode liv, må vi se på hva som står i veien for å kunne leve dette livet.

“Jeg kan ikke jobbe, fordi jeg ikke klarer å sette grenser”

“Fordi jeg er deprimert kan jeg ikke være med venner”

“Min sosiale angst hindrer meg i å dra på dans, fordi da må jeg ta offentlig transport”

“Jeg har ADHD og kan ikke gå på skolen”

Isteden for å tenke at det er personene bak disse utsagnene som er problemet, kan vi heller se på disse utsagnene som selve problemet. Ved å løfte frem andre historier fra et menneskes liv, vil vi også kunne se på oss selv som noe annet enn kun den deprimerte, den angstfulle og den utbrente. Problemet kan miste sin innflytelse når andre historier får rom og plass til å bli fortalt og hørt. Jeg har klokketro på at i tillegg til å være tynget av utbrenthet, er mennesker jeg jobber med så ufattelig mye mer enn bare det.

I møte med menneskene jeg jobber med vil jeg forsøke å hjelpe dem med å utforske alternative måter å fortelle historien om deres liv og erfaringer på. Dette kan for eksempel bety å identifisere tidligere suksesser, styrker og ressurser som kan brukes til å motvirke depresjonen, utbrentheten og de andre merkelappene som står i veien for å leve det livet de selv ønsker.