Drømmen bak klagen

Da jeg tok over som leder i et helseforetak hvor misnøyen blant de ansatt var stor etter en påtvungen sammenslåing var jeg nødt til å gjøre noe for forsøke å snu stemningen.

Det var klart at ansatte ikke bare klaget for klagens skyld. Under overflaten fantes det håp og lengsel etter noe de hadde mistet eller ønsket å bevare. Men å forsøke å gjenskape fortiden var ikke løsningen. Spørsmålet ble derfor: Hva var det den enkelte satte pris på da?

Svaret lå ikke i å rekonstruere fortiden, men heller i å forstå den. Derfor begynte jeg reisen med å bli kjent med de ansatte. Jeg satte meg ned med dem, lyttet til deres historier, og lærte om deres individuelle behov og ønsker i deres arbeidshverdag.

Det var ikke enkelt. Å endre en kultur av misnøye er en kompleks oppgave. Men gjennom denne prosessen fikk jeg et klart bilde av hva som var viktig for dem. Det handlet ikke bare om arbeidsforholdene eller strukturelle endringer. Det handlet om verdier, følelser og behov for anerkjennelse.

Å forstå at bak enhver klage ligger det en drøm, var nøkkelen som åpnet døren til en ny forståelse av hvordan man kan transformere misnøye til håp. Det var en påminnelse om at enhver utfordring kan være en mulighet til vekst og forbedring, hvis man tar seg tid til å lytte, forstå og handle i tråd med behovene til de som er berørt.

Klagingen ble ikke som en påminnelse om fortvilelse, men som et symbol på håp og mulighet. En påminnelse om at bak enhver klage finnes det ikke bare en skuffet drøm, men også potensialet for endring og en bedre fremtid.

Innenfor narrativ terapi kan man se noe av den samme tilnærmingen gjennom det som kalles det implisitte men fraværende.

Mer om dette i en kommende artikkel.